Historisk bakgrunn
For snart 42 år siden fikk sandinist-revolusjonen som gjorde slutt på 40 års diktatur, førstesideoppslag verden rundt. Den brede folkelige motstanden blant nicaraguanere mot Somoza-dynastiet hadde bygget seg opp i befolkningen og kulminerte i juli 1979. Jordeiendommene til Somoza og hans allierte som utgjorde store deler av landets dyrkbare jord, ble omgjort til jordbruks-kooperativer, i noen tilfeller statsbruk. Men Somozistene støttet av USA, startet en motoffensiv gjennom de såkalte Contras, som utviklet seg til en utmattende borgerkrig.
Sandinistene vant det første valget etter revolusjonen i 1984, med godkjenningsstempel fra de internasjonale observatørene (blant dem Thorvald Stoltenberg på vegne av Sosialist-Internasjonalen). Men borgerkrigen med store økonomiske kostnader og menneskelige tap, bidro sterkt til ønsket i befolkningen om å få slutt på krigen. Likevel kom tapet i 1990 svært overraskende på Sandinistene. De overlot da regjeringsmakten til en borgerlig allianse med Violeta Barrios de Chamorro som president.
Sandinistene ble overrumplet av valgnederlaget, men deltok i hvert valg med Daniel Ortega som presidentkandidat inntil han igjen vant valget i 2006, noe som ble mottatt med positiv interesse. Dessverre har det deretter vært liten oppmerksomhet om Nicaragua, og for mange har det ikke vært forstått hvordan Ortega skrittvis har skuslet bort revolusjonens idealer og demokratiet etter at han igjen kom til makten.
Oppslutningen om FSLN (Frente Sandinista de Liberación Nacional) under Ortegas ledelse har gått sterkt tilbake, blant annet grunnet hans gradvis mer autoritære og udemokratiske måte å styre Nicaragua på. De demokratiske kreftene i FSLN, inkludert flere av de tidligere ‘comandantes’ som utgjorde ledelsen etter revolusjonen, forlot partiet utover på nitti-tallet og dannet MRS (Movimiento Renovador Sandinista). Med noen få unntak har hele den øvrige ledelsen i FSLN gått i opposisjon til Ortega og hans kone Rosario Murillo, som nå er landets visepresident. Gallup anslår i en valgundersøkelse at oppslutningen om Ortega i dag er nede i 20 prosent.
Alvorlige menneskerettighetsbrudd
Det har etter hvert blitt tydelig at Ortega ikke har til hensikt å gi fra seg makten igjen. Full kontroll over rettsapparatet og det øverste valgrådet har gjort det mulig for Ortega å manipulere valgresultatene og sikre FSLN flertall i Kongressen. Ortega har på denne måten fått kontroll over alle de tre statsmaktene og fått vedtatt lovendringer som gradvis har samlet mer og mer makt på Ortega-Murillos hender - herunder ubegrenset gjenvalg som president. Hæren og politiet er nå, som på 1980-tallet, igjen direkte kontrollert av presidenten. Presse- og ytringsfriheten er gradvis blitt strammet inn - uavhengige, kritiske journalister blir trakassert, fengslet eller har måttet gå i eksil.
Endringene i retning av mer og mer autoritært styresett passerte i stor grad under radaren - inntil de folkelige protestene i 2018, utløst av en pensjonsreform, vekket det internasjonale samfunnet. De fredelige protestene, initiert av studenter, ble møtt med vold, drap og fengslinger. Et politikorps som lenge var et forbilde i Latin-Amerika når det gjaldt respekt for menneskerettigheter, ble på kort tid omgjort til en ren drapsmaskin. Mer enn 300 er drept av politiet og paramilitære, mange er såret, 134 er fengslet og mer enn 100.000 nicaraguanere er i eksil.
Regimets voldsbruk mot de fredelige protestene i 2018 har sterkt svekket den folkelige oppslutningen om Ortega. Også støtten i næringslivet, som lenge var tilfreds med Ortegas økonomiske politikk, er nedadgående. Nicaragua hadde lenge en positiv økonomisk vekst, bl.a. støttet av store bistandsmidler fra Venezuela. Stadig mer av disse midlene endte opp i Ortega-familiens lommer, i en stadig økende korrupsjons-spiral.
Opposisjonen har arbeidet under svært vanskelige forhold – i tidligere valg har partier blitt nektet å delta. Det siste som har skjedd siden mai er at sju av opposisjonens pre-presidentkandidater er blitt arrestert eller på andre måter forhindret fra å delta i det valget som skal holdes i november. Tidligere deltagere i frigjøringskrigen mot Somoza, pre-presidentkandidater, kritiske opposisjonelle, bonde- og studentleder, journalister, ledere i næringslivet og journalister blir fengslet.
Regimekritiske journalister er fengslet eller drevet i eksil etter at medie-lokalene er konfiskert, deres private hjem er blitt ransaket og arbeidsverktøy og dokumentasjon konfiskert.
Ortega-diktaturet blir nå fordømt internasjonalt av alle demokratiske krefter, mens Putins Russland fortsatt stiller seg på Ortegas side. Det er svært viktig at det internasjonale samfunnet, herunder Norge, legger press på Ortega-Murillo for å stanse konsolideringen av Nicaragua som et brutalt diktatur.
Derfor ber vi den norske regjeringen og de politiske partiene om å:
- Fordømme bruddene på menneskerettighetene, ytrings- og pressefriheten i Nicaragua;
- Kreve frie og demokratiske valg i november under nærvær av internasjonale valgobservatører
- Kreve at presidentkandidatene umiddelbart settes fri og at opposisjonen fritt kan drive sin valgkamp uten å bli utsatt for trusler, vold og trakasseringer og at alle partier skal ha rett til å delta i valget
- Kreve at presse- og ytringsfriheten respekteres og at fengslede journalister blir satt fri; at de som er i eksil kan vende hjem uten å risikere fengsel, husundersøkelser eller annen form for trakassering som hindrer en fri presse.
Nicaragua er et lite land, med en befolkning på størrelse med den norske. Knapt noen familie i Nicaragua er uberørt av de menneskelige lidelsene og tapene under borgerkrigen. Til tross for den betydelige misnøyen med regimet, er det derfor få, om noen, som ønsker en ny krig for å få til forandring.
Medienes oppmerksomhet rundt revolusjonen og den håpefulle byggingen av et demokratisk og rettferdig samfunn gjennom 1970- og ‘80-tallet, mobiliserte internasjonal solidaritet med sandinistenes prosjekt, også i Norge. De nordiske landene var i en periode på slutten av 80-tallet de viktigste bistandsgiverne til Nicaragua. Nicaragua ble gjort til hovedsamarbeidsland for norsk bistand, som det eneste i Latin-Amerika. Mer enn 20 norske frivillige organisasjoner hadde prosjekter i landet. Norge var også tidlig ute med å etablere et fredskorps til Nicaragua, foruten solidaritetsbrigader gjennom Latin-Amerikagruppene. Svært mange norske ungdommer reiste dit for å vise sin solidaritet.
Det nicaraguanske folket har lidd nok og trenger ny internasjonal støtte, denne gangen i protest mot et nytt diktatur og familiedynasti. Regjeringer, organisasjoner og enkeltpersoner som identifiserte seg med frigjøringen fra diktaturet i 1979 kan ikke bli sittende med hendene i fanget. De norske politiske partiene, og ganske spesielt ungdomspartiene, som klarte å skape bred konsensus om støtten til Nicaragua på 80-tallet, har nå et spesielt ansvar for å delta i en ny mobilisering til støtte for folket i dette landet.
Nicaragua-gruppa i Latin-Amerikagruppa i Oslo ber regjeringen og de politiske partiene om å legge press på regimet og støtte opposisjonen mot utviklingen av et nytt diktatur.
Denne uttalelsen har blitt sendt til den norske regjeringen og de politiske partiene på Stortinget underskrevet Nicaragua-gruppa i LAG-Oslo.